Gå til innholdet
taterskole

14 Kulturarbeid fører til holdningsendring. Erfaring fra et prosjekt om taterkultur i barnehage og skole

Betydningen av Anne-Mari Larsens arbeid i «Taterprosjektet» understrekes bl.a. ved at det er hele fem referanser til hennes publikasjoner i NOU 2015: 7 «Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor tatere/romanifolket fra 1850 til dag». (Se vedlegg Boks 6.9 i utredninga: «Formidling av tateres/romanifolks historie og kultur i barnehage og skole».  
Arbeidet med «Taterprosjektet» gjennom mange år – DMMH og FEI sitt lengst varende prosjekt så langt – har, foruten tilfang i form av publikasjoner, også det praktiske arbeid som resultat, dvs. prosjekt gjennomført sammen med elever. Disse elevprosjektene har i høyeste grad båret preg av Anne-Mari Larsens bakgrunn som dramapedagog. Anne-Mari Larsen har vært ansatt ved DMMH som høgskolelektor fra 1982 og førstelektor fra 1995 fram til 1. september i FEI sitt jubileumsår. 

Kulturarbeid fører til holdningsendring
«Jeg skulle ønske taterne kom igjen for de kan så mye rart»

Denne artikkelen presenterer prosjektet «Taterkultur i barnehage og skole» som startet 2010 og er en fortsettelse av «Taterfolket fra barn til voksen» fra 2004 – 2009.

Det første prosjektet hadde to hovedmål, et med vekt på utdanning og et med vekt på kultur. Høgskolen i Sør-Trøndelag hadde hovedansvar for utdanningsprosjektet, mens DMMH var ansvarlig for kulturprosjektet. Det ble økonomisk støttet av Arbeids- og Inkluderingsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet.

Det inneværende prosjektet er økonomisk støttet av Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO) og er et samarbeid mellom DMMH og Taternes Landsforening (TL). 

Minoritetsarbeid


Arbeid med minoriteter er tidkrevende og utfordrende. For det første må en ha kunnskap om og bli kjent med gruppen, for det andre må en få tillit, og det kommer ikke av seg selv, en må vise at en er tilliten verdig. Den første tiden i prosjektet handlet om å bli kjent, og om å skape tillit.

Uten prosjektmedarbeider Anna Gustavsen (TL) hadde det ikke vært mulig. Hun var den viktige døråpner, samtalepartner og veiviser inn i taternes kultur og verden. Vi har reist, snakket og intervjuet tatere i alle aldre, vært på taterstevne, sittet rundt varmen, drukket kaffe i campingvogner og lyttet til fortellinger om taternes liv før og nå. Som en bonus har vi fått sang og trekkspillmusikk i sene kveldstimer og tidlige formiddagstimer, med repertoar fra taterviser til salmer og lovsang. Intervjuene ga kjennskap til og kunnskap om kulturen, og dannet grunnlag for fortellinger som ble en viktig basis i kulturformidlingen til barnehager og skoler.

Fortellingene har senere blitt oversatt til romani, og er i disse dager gitt ut som den første boken på taternes eget språk («Vandriane rakkrar», 2015). Intervjuene har også dannet grunnlag for boken «Vi er fargerike bare vi tør» (Larsen, 2010), som viser glimt fra taternes verden på reise, i skole, handel, familieforhold, musikk, deres tro og holdning til samfunnet. I løpet av prosjektet ble det gjennomført kulturopplegg i barnehager og skoler i fem fylker (Larsen, et.al.2009), og erfaringene viser at dette er kunnskap barnehage- og grunnskolelærere har behov for. Ansatte i barnehage og skole gir uttrykk for at de har lært mye om taterkulturen, og at de nå lettere både forstår foreldre og kan snakke med dem om kulturen deres.

”Mye har vært skrevet om lobotomi og sterilisering, men det er ikke vår kultur” (Anna Gustavsen)


Prosjektet har som det overordnede mål å fokusere på det positive i taterkulturen. For å fremme en kultur må en vise at den har noe å gi til samfunnet, og fokus på kultur gir stolthet og anerkjennelse for den det gjelder.

Det første prosjektet ga kunnskap om taternes situasjon i dag som blant annet viser at mange tatere ikke finner seg til rette i samfunnet, mange slutter skolen i ungdomsårene, guttene fordi de vil arbeide med far, jentene fordi de tar seg av mindre søsken. Det er ingen oversikt over hvor mange tatere som har en høyere utdanning, men ut fra erfaring i prosjektperioden er det få, og noen vegrer seg for å tilkjennegi sin bakgrunn av fare for å bli mobbet. En del tatere opplever å ha problem med å få bolig, eller de blir nektet adgang på campingplasser, en del er trygdet, og noen får ikke arbeid på grunn av sin minoritetsbakgrunn. Det siste ble tydeliggjort i desember 2014 da en kvinnelig drosjesjåfør fra Kongsvinger ikke fikk arbeid. Begrunnelsen for avslaget var at hun er tater og dermed besitter et ustabilt gemytt som gjør at mange kunder vil vegre seg for å sitte på med henne (Glåmdalen, 02.12.14).  

Gjennom prosjektet ble det også avdekket at mange tatere ikke føler seg vel på foreldremøter, de snakker sjelden med lærer, de sender ikke barna på leirskole, og de vegrer seg for å sende barna sine i barnehagen. Begrunnelsene for at taterne ikke benytter barnehage er blant annet angsten for storsamfunnet, at barna er så små og sårbare, at det er så mange farer, og at personalet kanskje ikke tar godt nok vare på barna. Dessuten er det ingen andre tatere i barnehagen, og det er så fremmed der, og det hender at de som benytter barnehage, møter kommentarer fra andre tatere om at «man skal ta vare på ungene sine selv».

Med bakgrunn i erfaringene fra det første prosjektet ble følgende mål definert:

  • Barna av taterslekt skal møte noe av sin kultur i barnehagen/skolen 
  • Alle barna skal lære noe om taterkulturen 
  • Personalet i barnehage og skole skal lære om taternes kultur og historie 

Motivere flere tatere til å sende barna til barnehagen

Prosjektet har vært gjennomført i barnehager og skoler i fire fylker: Hedmark, Telemark, Vestfold og Østfold, samt to museer i Hedmark og Østfold.

Taterkultur i barnehagen


Taterne er en av våre fem nasjonale minoriteter, og Rammeplan for barnehager sier: «Det norske samfunnet består i tillegg til majoritetsbefolkningen av det samiske urfolket, de nasjonale minoritetene, og minoriteter med innvandrerbakgrunn». Den sier også at «det kulturelle mangfoldet skal gjenspeiles i barnehagen» (Rammeplan 2006). 

Prosjektet i barnehagen har hatt en varighet fra 1 – 6 måneder. Det har vært gjennomført i barnehager der man i utgangpunkt visste at det var taterbarn, men også der man ikke visste om det var tatere. Det har startet med formidling av taternes historie og kultur til hele personalgruppen, og videre drøfting og planlegging med personalet på den enkelte avdeling.  Mariann Grønnerud fra TL har vært i barnehagen hver andre eller tredje uke og formidlet sin kultur gjennom egne fortellinger, bilder fra ny og gammel tid, sang og musikk, orientering om språket, sporleting i nærmiljøet, hun har laget mat på bål slik taterne gjorde, laget ulike gjenstander i ståltråd og lagt til rette for rollelek med reise, kjøp og salg av varer, kaffebesøk og teltbygging. Prosjektleder har gitt veiledning og hatt møter med Grønnerud og personalet i hele prosessen (Larsen, 2014).

Taterkultur i skolen med vekt på kunst og håndverk


Mål for prosjektet er relatert til Kunnskapsløftet (2006) hvor det heter: «I løpet av 7. trinn skal elevene «gjøre rede for nasjonale minoriteter som finnes i Norge, og beskrive hovedtrekk ved deres rettigheter, historie og levekår». 

Kunst- og håndverksprosjektet har vært gjennomført ved Fagerlund skole i Brumunddal.  Det hadde en varighet på 3 uker, og samtlige barn i 7. trinn, herav 10 % av taterslekt, deltok. I første uken arbeidet de med taternes historie og kultur og besøkte tateravdelingen ved Glomdalsmuseet. I de to neste ukene var undervisningen organisert i fire stasjoner, hvor barna laget kniv, slire, lysestake i ståltråd og smykker. Hver stasjon ble ledet av en tater, og barna var fordelt i grupper som ambulerte mellom stasjonene (Larsen 2014).

Taterkultur i skolen med vekt på drama


Dette prosjektet er et samarbeid med to museer. I denne artikkelen vektlegges erfaringene fra Glomdalsmuseet. Målet er det samme som i kunst- og håndverksprosjektet, men med ekstra fokus på hvordan taterne ble møtt i nærmiljøet og av kommunale myndigheter i søken på bolig. Handlingen er lagt til 1950-tallet, fordi det var en tid da taterne fortsatt reiste og levde på sitt tradisjonelle vis. Samtidig er ikke levemåten på 1950- tallet så fjern at det ikke er mulig for å forstå og ta del i den. Barna skulle få oppleve med hele seg hvordan det kunne være å leve som tater. De ble fordelt i tre familier som ledes av tatere, og alle har oppgaver knyttet til taterkulturen, f. eks. blikkarbeid, handel, klokker, kniver, trådarbeid og matlaging. Barna går på skole, er på handel, utfordres og trakasseres av arrogante og usaklige naboer og en kommuneansatt når de ønsker å bosette seg. Barna settes i ulike situasjoner hvor de må ta valg og handle i øyeblikket.

Dramafaget fungerer som en konkretisering av lærestoffet, og gir mulighet til helhetlig læring fordi kropp, følelser og intellekt aktiviseres i sosialt samspill med andre (Sæbø, 2003).  Ved å være i fiksjonen, late som en er i et annet rom, eller i en «annens sko» (Heathcote, 1995) får barna oppleve situasjoner og hendelser nesten like sterkt som i virkeligheten, og som ett av barna uttrykte: Jeg ble så sinna og da glemte jeg helt at jeg heter Lars og bor i Våler (Larsen, 2014). Hendelsene barna involveres i, utløser ofte følelser, og det er i skjæringspunktet mellom følelser og intellekt at mulighet for læring finner sted (Bolton, 1992). 

Erfaringer

Erfaringer fra barnehage og skole viser at barn av taterslekt blir stolte når deres kultur løftes frem og vektlegges. «Artig at bestefaren min var med», sier en av deltagerne. Flere foreldre formilder at nå har de fortalt barna at faren deres er tater, og i løpet av prosjektet har flere formidlet i barnehagen og skolen: «Nå tør jeg å fortelle deg at jeg er av taterslekt». «Nå snakker vi hjemme om at vi er tatere».

Det var ingen krav om at barna skulle stå frem som tatere, men mange gjorde det, fortalte om kulturen, og begynte å snakke romani så de andre barna hørte det. Flere av barna sa også at de var glad for at temaet ble tatt opp, så de selv slapp å gjøre det. Noen barn fortalte at de eldre i familien deres var overrasket over prosjektet: «Bestemor fikk sjokk da jeg fortalte vi sang «Romano Raklo» (sang på romani). «Gjorde dere det! Så kult», sa hun».

Barna som ikke var av taterslekt, var også fornøyd: «Jeg skulle ønske taterne kom igjen, for de kan så mye». «Jeg skulle ønske taterne kom igjen, for de er så kule». Foreldre av taterslekt er fornøyd med prosjektet både i skolen og i barnehagen, de opplever at det blir lettere å snakke med personalet når de kjenner til kulturen, og de er stolte av at det er tatere med i formidlingen.

Personalet både i barnehagen og i skolen forteller at barna forteller mer, og at de viser stolthet over kulturen sin. Personalet i barnehagen sier de har lært mye, og de har blitt bedre kjent med foreldrene også: «Før har vi tenkt at det er barna vi må ha fokus på, nå skjønner vi at foreldrene trenger det minst like mye».

Barna gir uttrykk for at rollespillet har gitt dem kunnskap om tatere. «Jeg følte det som ingen brydde seg. De andre kjeftet og ødela det vi hadde». «Jeg hadde lyst til å si dem noe, men jeg kunne ikke, for vi måtte være høflige». Fokus for spillet var taternes kamp for et sted å bo. Tidligere var det et krav at en måtte bo to år sammenhengende i kommunen for å få bolig, men fordi taterne hele tiden ble jaget, fikk de problem med å vise til et toårig opphold på samme sted. Barna viser at de har skjønt hva som ligger i hjemstavnsretten. «Hvorfor skal vi behandles annerledes fordi vi er tatere?» og «Vi vil jo gå på skole, og vi vil bo, men vi får jo ikke være her. Vi blir bare jaget vekk». 

Barna viser at de synes taterne ble behandlet på en dårlig måte. De ser også at dette gjelder for ulike grupper i dag. De sier for eksempel at «Romfolket har problem med å få bolig, mange svarte mennesker blir diskriminert, og på skolen er det noen som blir mobbet».

Vår erfaring er at formidlingen gir et løft til taterne og bidrar til holdningsendring overfor minoritetsgrupper. Ved flere av barnehagene som har deltatt, og ved Fagerlund skole, er taterkultur innlemmet i de årlige planene, og ved Glomdalsmuséet er rollespillet tatt inn som del av deres repertoar.

 
Litteratur

Bolton, G. (1992) New Perspective on Classroom Drama. London: Simon & Schuster Education.
Glåmdalen, 02.12.14.
Grønnerud, M. og Gustavsen, A (2015) Vandriane rakkrar. Taterne forteller. Oslo. Interface Media AS. 
Heathcote, D. & Bolton, G. (1995) Drama for learning. Dorothy Heathcoat’s mantle of the Expert Approach to Education. Heinemann.
Kunnskapsdepartementet (2006) Kunnskapsløftet. Læreplaner for gjennomgående fag I grunnskolen og videregående opplæring. Oslo: Utdanningsdirektoratet.
Kunnskapsdepartementet (2011) Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. F-4205. Oslo.
Larsen, A-M., Lund, A.B., Moen, B.B., Moen, K.H. (2010). Tatere som minoritet i et flerkulturelt samfunn.
Larsen, A-M (2010) Vi er fargerike bare vi tør. Oslo: Tapir.
Larsen, A-M (2014) Taterne en nasjonal minoritet. Formidling av taterkultur i skolen. Et opplegg med vekt på kunst og kultur.
Larsen, A-M (2014) Taterne en nasjonal minoritet. Formidling av taterkultur i skolen. Et opplegg med vekt på drama.
Larsen, A-M (2014) Taterne en nasjonal minoritet. Formidling av taterkultur i barnehagen.
Sæbø, A.B. (2003) Drama i barnehagen. Oslo. Universitetsforlaget.
 
Oppdatert