Gå til innholdet
utstilling

12 Lokalt utviklingsarbeid

Asbjørn Hirsch var førsteamanuensis ved DMMH gjennom en årrekke og rektor i perioden 2000 – 2005. Som pensjonist har han fortsatt tilknytning til DMMH. 
Hirsch kom allerede på slutten av 1980-tallet inn i FoU-arbeid i regi av DMMH og senere FEI, da med utgangspunkt i de såkalte LUA-midlene. I sitt FoU-arbeid har han hatt fokus på Den norske kirkes trosopplæring og på utvikling av barnehagen og barnehagelærerutdanningen. 

Lokalt utviklingsarbeid
På slutten av 1980-tallet fikk fylket offentlige midler som skulle brukes til utviklingsarbeid lokalt i barnehagene. Det var ikke store midler det dreide seg om, 10-15 000 kroner til hvert prosjekt. Det rakk til å dekke reiseutgifter, litt mat til møtene, til litteratur og til trykking av rapporter. Selv om midlene var små, ble det stor rift om dem. Mange søkte, og det førte til stor kreativitet og til mye fint utviklingsarbeid.

For å få midler måtte søknaden inneholde en plan for arbeidet, og etter at prosjektet var gjennomført, var det krav om en rapport. For å få midler måtte jeg samarbeide med barnehager og førskolelærere. Jeg var heldig og fikk god kontakt med dyktige personer som arbeidet i Asylselskapets barnehager. Vi søkte flere ganger, og noen ganger fikk vi tildelt midler.

Senere ble det slutt på utviklingsmidlene fra fylket. Men da hadde vi lært mye om å gjennomføre utviklingsarbeider i barnehagen, og vi søkte om midler fra andre kilder.

Ett av utviklingsarbeidene ble kalt ”Barns tanker om livet”. I Domkirken barnehage gjennomførte de et opplegg om den kristne påskefortellingen. Samtidig hadde ett av barna mistet bestefar. Det førte til at barna begynte å snakke sammen om døden og andre religiøse og etiske spørsmål. Dette dannet utgangspunkt for et prosjekt om barns livsspørsmål. Ved å lytte til hva barna spurte om og snakket om, og ved å observere leken deres fikk vi gradvis bedre innsikt i at barn har slike tanker og at de er opptatt av dem. Inger Bakken som var styrer i barnehagen, skrev et hefte om erfaringene vi gjorde, kalt ”Har Gud vinger”, og jeg kunne bruke erfaringene i undervisningen av studentene ved høgskolen i RLE. Erfaringene ble også samlet i en rapport som fikk god spredning i barnehagene. 

Et annet utviklingsarbeid ble kalt ”Den voksne – i det gode samspillet i barnehagen”. Kristent pedagogisk forum (KPF) hadde fått offentlige midler for å bidra til å utvikle etisk praksis og refleksjon i skoler og barnehager. Prosjektet var landsdekkende og gikk over flere år. Asylselskapet søkte og fikk være med. Prosjektet var meget omfattende. Alle ansatte i de sju barnehagene ble med, og arbeidet varte i 3 år. Min rolle var å være mentor og å samle inn erfaringer.

I dette prosjektet var det et ønske om å sette de voksne i fokus for å utvikle deres yrkesrolle ved å reflektere over praktiske hverdagserfaringer. De voksne skulle observere barn i ulike situasjoner og skrive praksisfortellinger om det de hørte og så. Praksisfortellingene skulle så bli brukt i personalgruppene på avdelingene. De skulle danne utgangspunkt for samtaler og refleksjoner blant de ansatte. I en så stor gruppe av ansatte var ikke alle like motivert for å skrive praksisfortellinger og for å drøfte erfaringer. Men de fleste arbeidet grundig og godt.

Ut fra intervjuene som ble gjort med de ulike gruppene av ansatte, er det god grunn til å mene at refleksjon over praksisfortellinger er en egnet måte å utvikle de ansattes bevissthet om sin yrkesrolle på. Vi fikk god hjelp fra en av førskolelærerne til å forstå hva en praksisfortelling er, og hvordan vi kunne bruke slike fortellinger i refleksjon. Mona H. Frønes holdt på med en mastergrad i pedagogikk der prosjektet vårt gikk inn i hennes hovedoppgave. Hun er nå høgskolelektor ved DMMH. Også om dette prosjektet ble det skrevet en rapport som ble gitt ut i DMMHs publikasjonsserie.

Det er flere grunner til at jeg har brukt lokalt utviklingsarbeid som en metode i så mange prosjekter. Vi har hatt stort utbytte av å arbeide på denne måten. Ved å fokusere på et avgrenset område av barnehagens virksomhet kunne vi utvikle og forbedre kvaliteten på arbeidet. Det er en praksisnær måte å arbeide på. Arbeidet er systematisk og planmessig. Det er de ansatte lokalt som eier og styrer prosjektet. Det er deres ønsker og behov som angir tema og profil. Min rolle er å være en medvandrer og rådgiver. Slik jeg ser det, har det som nå kalles aksjonslæring og aksjonsforskning, ført mange av intensjonene fra lokalt utviklingsarbeid videre.

Litteratur

Bakken, I og Hirsch, A (1999) Barns tanker om livet. Trondheim: DMMH.
Hirsch, A. (red.) (2008) Den voksne – i det gode samspillet i barnehagen. Trondheim: DMMH.

 


Oppdatert