Gå til innholdet

Bakgrunn

I lov om barnehager (Kunnskapsdepartementet, 2005) og rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver (Kunnskapsdepartementet, 2011), er det lagt tydelig vekt på at barnehagen skal gi barn muligheter for lek, livsutfoldelse og meningsfylte opplevelser og aktiviteter i trygge og samtidig utfordrende omgivelser. Dette betyr et fokus på både gode, stimulerende lekemiljøer og muligheter til å utfolde seg i disse, samtidig som disse miljøene skal utgjøre en trygg ramme for aktiviteten.  

Likevel vil det kunne skje at barn skader seg i løpet av den tiden de er i barnehagen, og balansen mellom å sikre barn optimal utvikling og å unngå alvorlige skader er en utfordrende balansegang (BFD, 2000; Hagen & Sandseter, 2010). I barnehagen er det et mål at barna skal være trygge, og barnehager må alltid arbeide bevisst for å unngå alvorlige skader hvor invaliditet og i verste fall død, blir resultatet. Samtidig er det altså nødvendig å la barn få utfolde seg, selv om dette kan medføre småskader og mindre alvorlige hendelser.  

Et av de skadeforebyggende tiltakene som barnehager skal ha er å kartlegge risiko, og iverksette rutiner for å forebygge fare for barnas helse og sikkerhet (Arbeidsdepartementet, 1996). I dette ligger det ikke eksplisitt at de skal ha rutiner for å kartlegge og registrere ulykker og skader som skjer i barnehagen, men det vil være naturlig å tenke at for å vite hva som utgjør risiko for ulykke og hvordan man skal forebygge dette så må man også vite noe om forekomst av ulykker og skader og hvor og hvordan de skjer.  

I følge den nasjonale strategien for forebygging av ulykker, er innsatsen for å forebygge ulykker i Norge både fragmentert og preget av dårlig samarbeid mellom ulike aktørene, noe som vanskelig en helhetlig forebyggende innsats (Departementene, 2009). Kommunen har lokal myndighet over barnehagene og skal sikre at barnehagene drives i henhold til lover og regler (Kunnskapsdepartementet, 2005).

I kartleggingen av ulykker og skader i barnehagen i 2012 så vi at få barnehager, særlig blant de private barnehagene, rapporterte skade- og ulykkestall til kommunen som tilsynsmyndighet (E. B. H Sandseter, Sando, Pareliussen, & Egset, 2013). Dette tyder på at kommunene i svært varierende grad har innsikt i skade- og ulykkestall for barnehagene i deres kommune.  

I den grad registrering av ulykker og skader rapporteres videre til kommunene er det interessant å se hvordan styrerne i som deltok i skadekartleggingen opplever kommunens oppfølging rundt dette. Det er store forskjeller mellom kommunene når det gjelder barnehagenes vurdering av kommunenes oppfølging, og kommunale barnehager er mer fornøyd enn private barnehager med kommunens oppfølging av skade- og ulykkestall i barnehagen (E. B. H Sandseter, et al., 2013).

Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler slår fast at barnehagene skal ha tilpasset førstehjelpsutstyr og at barnehageansatte skal være kjent med rutiner for førstehjelp (HOD, 1995). Det er imidlertid ingen krav til hvor ofte denne opplæringen skal gjennomføres, og mange barnehager etterlyser et felles system for gjennomføring og kvalitetssikring av førstehjelpskurs for barnehageansatte (E. B. H Sandseter, et al., 2013). Høyere grad av bevissthet og mer kunnskap om skader og forebygging av ulykker i barnehagen blant barnehageansatte kan bidra til færre skader i barnehagen (Alkon, et al., 1999; CCHP, 2006).  
Oppdatert