På sin reise ut i verden og inn på museum fikk barna i oppdrag å fotografere. Kameraene vi ga dem var små, lette og robuste av typen Go Pro. Første fotorunde fant sted ved det første besøket på Nordenfjeldske kunstindustrimuseum.
Rent praktisk gjorde vi det på denne måten:
- Barna besøkte utstillingen sammen med formidleren
- Så spiste de medbragt mat
- Vi inviterte fire av barna til en tegnestund.
- De fire andre inviterte vi med tilbake til utstillingen for å fotografere. De gikk to og to sammen og fikk et fotoapparat på deling.
Da vi uken etter besøkte Rockheim, byttet vi om på rollene. Barna som tegnet fikk nå fotografere, og omvendt.
Oppdraget barna fikk, var å fotografere noe de selv hadde lyst til å ta bilde av i utstillingen, hva som helst, det de selv ville. To av forskerne gikk sammen med barna, demonstrerte hvordan kameraet fungerte og tipset dem om å holde det mest mulig i ro når de skulle ta et bilde.
Barna var ivrige fotografer, samarbeidet om hva de skulle fotografere og pratet med hverandre underveis. I sum tok de rundt 225 bilder. Så hva «fant» barna - hva plukket de opp gjennom kameraets linse? De fotograferte
- Objekter: Disse bildene dokumenterer barna som betraktere av museenes kunstgjenstander og rekvisitter.
- Hverandre: Barna tok mange bilder av hverandre. De stilte seg opp for fotografen, smilte og så inn i kamera. Disse bildene synliggjør en relasjonell dimensjon i kunstmøtene ved at barna søker seg til hverandre gjennom kameraets linse. De er i kunstmøtene sammen.
- Hverandre sammen med objekter: Barna har også fotografert hverandre ved siden av eller tett ved utvalgte gjenstander og rekvisitter. I disse bildene mener vi å se en interaktiv dimensjon i barnas møter med kunst på museum. Barna søker fysisk kontakt med objektene, og lar seg avbilde sammen med dem.
Noen av bildene er undervinklet - barna har holdt kameraet oppover og fanget inn noe som for dem var plassert høyt. Disse bildene sier noe om det fysiske aspektet ved barns møter med kunst på museum. Barna må enkelte ganger bokstavelig talt strekke seg langt for å kunne ta kunsten til seg.
En del av bildene er også ufokuserte. Det kan være ulike tekniske årsaker til det, blant annet at berøringsskjermen for visning av bildene ikke var så lett for barna å bruke for å kontrollere resultatet.
De ufokuserte bildene sier også noe om barnas fotograferingsmetode. Som fotografer var de raske i bevegelsene. Noen ganger stoppet de opp og brukte tid på å sikte seg inn på motivet, holde kameraet i ro før de knipset. Men ofte ble bildene tatt underveis - i farta. Med kamera i hånden møtte barna kunsten og utstillingsrommene på nytt - nå i en høyst bevegelig modus.
"Walking and running through a place are closely related to one's embodied emplaced experience of that place", kommenterer Abigail Hackett (2014, s. 20) i en studie av små barns museumsbesøk.
Det kan være lett å tenke at barna i vår studie for avsted litt tilfeldig med kameraene. Men kanskje er barnas bevegelige modus en kroppslig måte å ta til seg ikke bare kunsten på, men også stedet der kunsten fremvises og som fotooppdraget åpnet opp for? I så fall oppmuntrer det til interessante refleksjoner over praksis i barns kunstmøter.
Litteratur:
Hackett, A. (2012). Zigging and zooming all over the place. Young children's meaning making and movement in the museum. Journal of Early Childhood Literacy, 14(1), 5-27.