Havdal og Solberg jobbet som barnehagelærere i leiren Lesvos Refugee Camp, (Pikpa), på Lesvos. Alderen på barna varierte mellom 2-13 år, og antallet barn varierte fra dag til dag.
De to tidligere DMMH-studentene med bakgrunn i linja for natur og friluftsliv følte raskt at lokalene, 2 containere på 20 kvadratmeter, ble for trange. Da tok de med seg barna ut og lagde en naturlekeplass.
- Den var veldig populær, forteller Solberg. - Vi opplevde aldri noe hærverk der, noe som kunne være et problem andre steder i leiren. Barna lekte der også mye etter at barnehagen var stengt.
Barna elsket å komme ut av leiren, og de tok de med seg på flere turer og introduserte dem til dyrene i nabolaget.
- Vi opplevde etterhvert at mange familier ville ha barna i barnehagen, forteller Jon Odin Havdal og Peik Solberg. Samtidig var det usikkert hvor mange barn som ville komme hver dag, mange fikk svært kort tid på seg til å forlate leiren og reise videre til et land der de var innvilget visum.
Til tider var det lite mat i leiren og flere av barna sultet. De to barnehagelærerne kjøpte derfor inn mat til et fellesmåltid i barnehagen, slik at barna fikk spise seg mette i hvert fall en gang daglig.
Noen av barna var sterkt preget av flyktningetilværelsen.
- Mange kunne ikke leke, de hadde vært på flukt hele sitt liv. Noen av barna tok raskere kontakt, mens andre var tydelig traumatiserte og vi måtte bruke lang tid på å få dem trygge på oss.
Det å være mannlig barnehagelærer var både en hemsko og en fordel. Noen av barna var redde for menn og vi måtte jobbe mye for å få tillit. Samtidig fikk vi nok litt ekstra respekt fra foreldrene, forteller Solberg. - Flere av flyktningene kommer fra kulturer der det var menn som hovedsaklig snakket på vegne av familien. Når de skjønte at vi var seriøse i jobben vår respekterte de våre avgjørelser i større grad enn det noen av de kvinnene i leirens andre barnehage opplevde.
De to barnehagelærerne har lært mye av jobben. Særlig trekker de fram det å kommunisere og leke med barn som de ikke har et felles språk med. De ser også verdien av å ha avsatt tid til å gå gjennom dagens hendelser etter at barna var hentet og alt er ferskt i minnet.
- Oppholdet har forandret oss masse. Jeg var ikke helt forberedt på hvor emosjonelt det skulle bli å dra derfra, forteller Havdal. - Vi har sett så mye.