Ved det andre besøket på Nordenfjeldske kunstindustrimuseum var barna på ball med Snø, der utstilte kjoler og festklær var ballets gjester. Underveis leste formidleren eventyret om Askesnø og Isbjørnmannen. Da hun inviterte barna til å designe antrekk til Snø og vi etterpå snakket med dem om Snø-dukkene, erfarte vi hvordan disse materialbildene syntes å åpne en mulighet for barna til å fortsette kunstmøtet. En av forskerne noterte følgende i sin logg (navnene er fiktive).
Oda og Frida sitter sammen med meg og forteller om antrekkene de har laget. Vi sitter på gulvet inne i utstillingen. Barna har lagt Snø-dukkene foran seg på gulvet. I eventyret Liv leste, giftet Snø og Isbjørnmannen seg. Både Oda og Frida har laget slør til dukkene sine. Et stykke ut i samtalen begynner de å snakke om slørene og hvor lange de er.
Frida: «Og helt inn på rommet mitt er sløret hennes».
Oda: «Mitt også. Mitt er helt til loftet».
Frida: «Mitt er så langt at det går helt opp til Store-tua. Da er det langt opp i himmelen».
Oda: «Mitt er så langt at det går hele verden, helt til huset mitt. Gjennom hele verden».
Teoretisk kan hendelser som dette forstås som lek i narrativ form (Öhman, 2012). Å fortelle og fantasere er en estetisk uttrykksform i barns kultur (Juncker, 2006). Ifølge lekforsker Brian Sutton-Smith er barns lekfantasier ikke kopiering av verden. For barna handler det om å skape og gå inn i en annen verden som lever sitt eget liv og berører barna på en sterk måte:
another world that lives alongside the first one and carries on its own kind of life, a life that is often much more emotionally vivid than mundane reality (Sutton-Smith, 1997, s. 158).
Beth Juncker (2006) snakker om den «fjerde dimensjonen» i betydningen intense øyeblikk der tid og rom opphører. Oda og Fridas fortelling kan tolkes som et slikt intenst øyeblikk der barna er i nuet, oppslukt av sløret. De virker å nærmest forlyste seg med å mane det frem gjennom et samspill der de vekselvis spiller ut nye kort om hvor langt det rekker:
- helt inn på rommet
- helt til loftet
- langt opp i himmelen
- gjennom hele verden.
I dette intense øyeblikket, der sløret fikk liv og fantastiske egenskaper, fikk barna kanskje også en forsterket opplevelse av skjønnheten og magien i vakre stoffer.
Hendelsen illustrerer potensialet som ligger i å skape fiksjon i en museums-omvisning. I dette tilfellet fiksjonen om Snø som skulle på ball og inviterte med seg barna. Etterarbeidet med Snø-dukkene åpnet for at barna kunne være i fiksjonen også etter at omvisningen var over og skape seg nye kunstmøter.
Litteratur:
Juncker, B. (2006). Om processen. Det æstetiskes betydning i børns kultur. København: Tiderne Skifter.
Sutton-Smith, B. (1997). The ambiguity of play. Cambridge/Massachusetts: Harvard University Press.
Öhman, M. (2012). Det viktigste er å få leke. Oslo: Pedagogisk Forum.