Sivertsen og Rimul har deltatt som prosjektmedarbeidere i SEED-prosjektet, som ledes av International Child Development Initiatives (ICDI) i Nederland. En av metodene som er brukt i prosjektet er WANDA, som skal gi økt kompetanse om barns well being, barns sosiale og emosjonelle kompetanse/-utvikling.
Anne Holla Sivertsen og Johanne Rimul har hatt mest fokus på å veilede de ansatte til å ta et dyp-dykk inn i praksisfortellinger med fokus på hva barn kan føle, tenke og tro i den spesifikke situasjonene.
WANDA-metoden er en fem-trinns samtalemetode som tar utgangspunkt i en praksisfortellinger som handler om barns sosiale og emosjonelle trivsel i barnehagen. Ved hjelp av en fasilitator skal de ansatte komme fram til et spesifikt mål for å utvikle sin egen praksis knyttet til barns psykososiale well-being.
Et av de viktigste elementene i WANDA-metoden er å prøve å sette seg inn i hva de involverte personene føler, tenker og tror. Målet er å se en situasjon fra flere sider og gjennom hver enkelt sine briller. Ved å øke bevisstheten og forståelse av barns sosiale og emosjonelle utvikling kan det hjelpe barn og deres familier i hverdagen.
Sivertsen og Rimul har testet ut metoden i norske barnehager.
- Deltagere trekker frem strukturen og perspektivtaking som viktige og gode elementer i metoden, forteller de.
- Gjennom å ta et dyp-dykk inn i hvordan andre føler, tenker eller tror i en bestemt situasjon opplevde deltagerne at deres egen forståelse for enkelt-barnet og dermed bedre rustet til å støtte barnets sosiale og emosjonelle utvikling. Siden metoden er fundamentert på praksisfortellinger fra dagliglivet i barnehagen som deltagerne selv har vært tilstede i, føler deltagerne nærhet til situasjonen og de kan relatere det til egen praksis og profesjon.
- I starten er det viktig å veilede deltagerne i mellom de ulike fasene i den rekkefølgen som er satt, forteller Sivertsen.
- Først og fremst er det personalet i barnehagen som skal disponere tiden og reflektere over praksisfortellingen, men fasilitatoren har en viktig funksjon blant annet i form av å skape god struktur, stille gode spørsmål og bidra til at alle perspektiv blir utforsket.
- Det har vært en spennende måte å jobbe på. De første gangene jeg var i barnehagen, følte jeg at det viktigste jeg gjorde var å få de ansatte til å dykke lengre ned i lagene i praksisfortellingene. Vi startet med å pirke litt på overflaten før kom vi oss videre fra ‘hva’ til ‘hvordan’ og ‘hvorfor’ som er selve kjernen i metoden. Etter hvert fikk vi frem en mye større helhet ved å se ting fra flere perspektiver, fortsetter Sivertsen.
- Jeg synes arbeidet med WANDA-metoden var en spennende reise. Det tok noen «sesjoner» for å komme inn i metoden, da det var uvant for deltakerne med en så stram struktur. Praksisfortellinger er godt kjent i norske barnehager, men dette er en ny måte å gjøre det på, sier Rimul.
- Målet er å ikke hoppe for raskt til sine egne tolkninger, eller råd, og her hadde jeg som fasilitator en viktig rolle. Det føltes litt strengt å av og til stoppe deltakerne når strukturen ble brutt, men jeg opplevde at deltakerne fant det meningsfullt. Det krever noe å greie å gå ut fra sine egne tolkninger, og forsøke å se den andres perspektiv. Når vi snakker om å «føle», «tenke», eller «tro» i en gitt situasjon, er det aktørene i praksisfortellingen vi snakker om. Dette kunne vært barnet i praksisfortellingen, den voksne, andre barn, andre voksne, eller barnet foreldre, men vi kunne også legge til perspektiver som fag eller rammeplan.. Målet var å forsøke å se aktørene i akkurat DENNE situasjonen, uten å trekke inn for mye av egne forkunnskaper og fortolkninger.