DMMH hadde en liten prat med Price-Stephens etter at hun hadde søkt utenlandspraksis i nettopp Trinidad og Tobago. Nå deler hun erfaringene sine fra den første tiden som utvekslingsstudent.
Hvorfor valgte dere å reise til Trinidad og Tobago?
Trinidad og Tobago har en veldig fascinerende historie med tanke på kulturelt og religiøst mangfold. Det er spennende å få oppleve hvordan dette mangfoldet blir reflektert i samfunnet og i barnehagen. I tillegg ville vi reise på utveksling for å kjenne på hvordan det er å komme til et nytt land med annet språk og annen kultur og historie.
Kan du si litt om hvordan opplegget deres er?
Vi tar studiepoeng, som betyr at vi tar fag. Fordi vi er de første som reiser til Trinidad og Tobago fungerer vi litt som forsøkskaniner. Vi tar tre fag i tillegg til en fem-ukers praksisperiode.
Hvilke forventninger har du til oppholdet?
Det var viktig for både meg og Ida å ikke ha for mange forventninger til oppholdet. Vi hadde ingen som kunne fortelle oss hvordan det var å være der, så det ble veldig viktig å ha en åpen holdning til utvekslingen. Dermed ble ikke førsteinntrykkene våre farget av noe annet, som var veldig fint.
Og hva er så førsteinntrykkene?
Førsteinntrykket er veldig positivt. Det er veldig mange hyggelige mennesker her og folk er veldig hjelpsomme. De tar høyere utdanning veldig seriøst og det merkes i timene våre. Det er også veldig varmt her, og jeg tror ikke vi kommer til å venne oss helt til den.
Hva har gjort størst inntrykk så langt?
Hver dag lærer vi noe nytt om vår egen kultur og kulturen her. I Trinidad og Tobago har de for eksempel veldig god tid i motsetning til oss nordmenn. Vi vil gjerne at ting skal skje så fort som mulig, selv om det det ikke haster. Her skjer ting når de skjer, og det er greit.
Hva har vært den største overgangen fra studiene i Trondheim?
Kveldsforelesninger har vært en stor overgang. I stedet for å være ferdig for dagen kl. 17, starter forelesningen da. De varer i tre timer og vi tar ikke pause mellom timene. Vi har også vært nødt til å venne oss til å ikke kunne gå alene til enhver tid på døgnet. Det er kanskje et privilegium vi har i Norge som vi ofte tar for gitt.
Les mer om utenlandspraksis og det første intervjuet med Hanna.
