Som en mosaikk

Spørsmålet vi stiller oss i dette prosjektet er hvordan barn møter kunst på museum.  Sagt annerledes er vi på søken etter barnas perspektiver i kunstmøtene.

For å finne ut av dette innså vi tidlig i prosjektplanleggingen at det ikke ville være tilstrekkelig å for eksempel kun observere barna under museumsbesøkene eller intervjue de museumsansatte og barnehageansatte. Vi ville ikke forske på barna, men forske med dem.

I vår videre søken etter metodisk tilnærming lot vi oss inspirere av rammeverket som kalles "Mosaic Approach".  Det er utviklet av Allison Clark og Peter Moss. Intensjonen er å sette barn i stand til å dele sine perspektiver i forskning som omhandler dem og deres erfaringer.

Rammeverket består av et sett med  eksempler på gode verktøy for dokumentasjon som barn og forskere kan dele på å bruke. Som de tidligere blogg-innleggene viser, har barna dokumentert sine kunstmøter ved å :

• Fotografere

• Tegne

• Snakke med oss forskere.
  
  
  

Verktøyene vi valgte ut inviterte til verbale, visuelle og kroppslige uttrykk. Det er et viktig poeng for barnas perspektiver. Barn kan si noe annet med et fotoapparat som de får i hånden og tar med seg rundt i museet for å ta bilder, enn med ord eller tegning. Fotografiet sier noe, ordene og tegningen noe annet. Heller ikke prosessen er den samme. Barnas  mangfoldige dokumentasjoner er  biter i en mosaikk som kan  gi et mer komplekst bilde av hvordan de tar til seg kunst på museum.