Under studietiden på DMMH fikk Une Cecilie Oksvold turerfaringen hun manglet.
I tillegg til å servere praktiske turtips til alt fra mat, mens og motivasjon deler hun også mye av sin historie. For det var slett ikke gitt at Oksvold skulle utvikle et forhold til naturen. Heller ikke at hun skulle leve av å forelese og å skrive om naturopplevelser. Nylig kom boka Friluftsfersking og førstkommende onsdag holder hun foredrag på Litteraturhuset.
Jeg kom hjem
- Gjennom naturen har jeg funnet et verktøy til å takle utfordringene mine. Helt fra jeg var liten har jeg hatt med meg angsten. Jeg forstod det ikke før jeg var 19 år, og i likhet med mange andre trodde jeg at jeg kom til å vokse det av meg, forteller hun.
I tillegg til angsten hadde Oksvold flere depressive perioder opp igjennom oppveksten. Etter å ha prøvd "alt" av behandlinger ga hun opp. Som 24 åring traff hun veggen, og måtte oppsøke legesystemet igjen.
- Legen rådet meg til å dra ut i marka, sette opp telt og tenne bål. For meg lød det som det dummeste forslaget i manns minne, allikevel traff det noe i meg. Det føltes som om jeg hadde prøvd alt for å bli bedre, mindfullness, psykolog, homeopati, psykiater, og jeg tenkte det ikke kunne skade. Dermed tok jeg med meg hunden min og dro på den enkleste turen jeg kunne tenke meg.
Jack Russel terrieren Juster og Oksvold tok trikken til Lian og gikk ned til vannet, 50 meter fra trikkeskinnene.
- Hva gjør jeg nå, tenkte jeg, jeg kan ikke dette med å gå tur. Som barn hata jeg å gå på tur. Jeg følte ikke at jeg mestra det, å være bløt og kald og komme sist fram. Noe jeg fortsatt gjør. Men da jeg satt ved vannet oppdaget jeg at for første gang siden jeg var 6 år, fulgte ikke angsten etter. Det var som om vinden blåste meg ren. Der og da fant jeg en veldig frihet og pusterom, brikken jeg mangla i livet kom på plass. Jeg kom hjem.
Strøk i praksis
Året etter at hun oppdaget turgleden begynte hun på DMMH. Her valgte hun linja Barnehagelærerutdanning med vekt på natur og friluftsliv. Studiene ga både gleder og sorger.
- Underveis traff jeg veggen. Jeg følte en skam over at jeg ikke klarte å bestå praksisperioden i 2. klasse.
Med god tilrettelegging fra praksiskontoret fullførte hun, noen semester på overtid.
- Det er viktig å formidle at det ikke er så farlig å gå et lengre studieløp hvis det dukker opp ting som tilsier at det er det rette for deg. Det er ikke et bevis på at du ikke er god nok selv om du må ta studiet over lengre tid. Dessverre er det mange studenter som føler det slik.
Hun brukte naturen aktivt i studietiden.
- Studieperioden er ofte veldig stressende men naturen er en veldig lett tilgjengelig mestringsstrategi. Jeg hadde behov for pauser i naturen når jeg leste mye.
Naturen fungerer både som forebygging og terapi.
- Naturen gjør veldig mye med oss. Forskere viser til at stressnivået i blodet vårt senker seg når vi er ute i naturen. Den delen av hjernen som produserer grubling og uro blir mindre aktiv. Jeg har et ønske om å formidle til alle at vi har en tilgjengelig arena som kan bidra til å gi et mentalt pusterom i en veldig stressa hverdag, som jeg opplever mange har.
Ved å ta i bruk naturen mer får vi en nøkkel til å mestre livet bedre, mener hun.
- Naturen blir også en friplass. Her er det ingen krav til hvor høy du må være, ikke noe fokus på hvem som blir valgt først eller sist, det er åpent for alle uansett hvem du er. Mange har mentale sperrer mot å dra ut i naturen. De er redde for å gjøre noe galt eller er de har ikke nok utstyr. Men utstyr kan en kjøpe brukt eller låne, jeg er også veldig opptatt av bærekraft og handler mye brukt selv.
Mer erfaring
I løpet av studietiden på DMMH økte turerfaringene.
- Vi gjorde så mye, lagde mat ute, padla kano, dro på dags- og overnattingsturer. Det ga meg mer erfaring i sekken.
Det som virket vanskelig ble snudd til noe positivt.
-Vi skulle dra å vintertur med klassen og jeg gruet meg. Jeg var en fersk turgåer og kunne ikke gå på ski noe godt. Jeg var litt redd for grave snøhule, bære sekken, for hele situasjonen, og jeg kjente også litt på den underliggende angsten underveis. Men etter to heftige dager våknet vi til en fantastisk fin soloppgang, det knitret i snøen og jeg visste at jeg hadde klart det. Den mestringsopplevelsen levde jeg lenge på, jeg klarte det jeg ikke trodde jeg skulle klare. Turen ga meg noen sterke øyeblikk som bygger meg så innmari som person.
Noe av det viktigste hun lærte på utdanningen er at vi må tilrettelegge for mestring ut fra den enkeltes forutsetninger.
- Det prøver jeg også å overføre til livet mitt og de valgene jeg tar. Det preger livet ditt hvis du alltid feiler. Samtidig er det viktig å forlate komfortsonen og ta noen sjanser.
Motvekt
Vakre naturbilder på feeden hennes til tross, Oksvold ønsker å være et motstykke til glorifiserte Instabilder og konstruerte virkeligheter.
- Før kunne jeg ikke ha smarttelefon, jeg ble så lei meg av å se at alle andre var så vellykka, forteller hun.
Nå deler hun av sin egen kunnskap og erfaring slik at flere kan følge hennes eksempel.
- Jeg opplever at mange blir overrasket over at også jeg sliter, det vises jo ikke utenpå. Det er viktig å vise at en fasade bare er en fasade. Jeg skriver like mye til meg selv som til følgerne mine. Jeg er ikke perfekt, jeg har så mye ting jeg jobber med hele tida. Det er det som er å være menneske, vi når aldri en målstrek, vi utvikler oss hele tiden. Vi skal det. Det bygger karakter.
Boka Friluftsfersking av Une Cecilie Oksvold er på 2. plass på Norlis bestselgerliste denne uka.