Marit Heldal fra DMMH er Årets barnehageinspirator 2023. Prisen gis ut av PBL til en lærer/foreleser ved en av landets barnehagelærerutdanninger, som på en god måte har inspirert og motivert studentene sine til å jobbe med barn i barnehage.
Det gjør innmari godt å få denne anerkjennelsen fra studentene. For jeg må innrømme at jeg har har vært litt i overkant streng med studentene de siste årene… Men det kan virke som de liker det. Jeg tror de kjenner at jeg mener at yrkesvalget de har gjort, er det viktigste i verden. At barn fortjener gode voksne rundt seg.
Hjertet i barnehagepedagogikken
Jeg har hjertet mitt i barnehagepedagogikken! At barn skal ha gode voksne rundt seg, har vært drivkraften min i de 30 årene jeg har jobbet i barnehageprofesjonen. For jeg feirer 30 årsjubileum i år – så fint å kunne gjøre det med prisen også….Jeg startet yrkeskarrieren samtidig som politikerne bestemt å senke skolestart fra 7 til 6 år. Jeg var med på det første prøveprosjektet i Trondheim kommune knytta til 6-åringer inn i skolen. Den gangen med gode betingelser – nok voksne, godt med plass (en hel etasje av Kalvskinnet skole i sentrum av Trondheim) men det tok ikke mange årene så jobbet jeg under helt andre betingelser som kontaktlærer for 28 førsteklassinger – med mindre plass og kun en assistent i tillegg til meg.
Som barnehagelærer i skolen har jeg hatt mang en interessant diskusjon om syn på barn og barndommer – hva som bør ligger til grunn for at hvert enkelt barn skal få dannes til et selvstendig, rasjonelt og ansvarsfullt menneske. Jeg har hjertet mitt i barnehagepedagogikken – som verdsetter danning, lek og omsorg som like viktig som læring -hvor barn anses som viktige samfunnsaktører – og barnehagen som en demokratisk arena. Der voksne er bevisst makten de har og jobber med daglig refleksjon for å ivareta en god etisk praksis. Hvor spørsmål som: «Hvem eier sannheten og.hvor «langt» eller «dypt» kan et barn undre seg før det blir korrigert?, blir ansett som viktige i det daglige arbeidet.
Slike spørsmål har jeg har stilt meg gjentatte ganger - de siste 15 årene som barnehagelærerutdanner i møte med barnehagelærerstudenter. Hvem eier sannheten?
Alt for ofte møter jeg studenter som har hatt det vanskelig i skolen
De har dårlig faglig selvtillit, de har opplevd å ikke fylle kravene som skolen har satt. Det kan komme til uttrykk ved at de utviser en negativ atferd i undervisningen min.Undervisning er et komplekst samspill mellom meg som lærer og studentene – alle bringer med seg ulike ingredienser inn i situasjonen- det skjer ofte ting jeg ikke på forhånd hadde forutsett skulle skje. Jeg sier som min kollega ved seksjon for Drama, Christine Sivertsen, at det å undervise kan sammenlignes med en hare som sitter og spiser ute i det fri. Selv om den er avslappet i kroppen og fordypet i det den holder på med, går ørene som en radar rundt i alle retninger; hører den et knepp som minner om et rovdyr, kan den legge på sprang på et mikrosekund.
Jeg tenker at på samme måte bruker jeg hele sitt sanseapparat i møte med studenene. F.eks. kan jeg fange opp motstand som egentlig handler om at de er redde for å mislykkes faglig og ikke nå de forventa læringsytbyttene. Som om opplæring ligger i en ferdig mal for hvordan et selvstendig, rasjonelt og ansvarsfullt menneske vil arte seg og hvordan vi mennesker bør leve våre liv
For meg er det viktig å gi plass for den eksistensielle undringen – skyve til side et forventet læringsutbytte eller forventning om et gitt resultat. Jeg vil fremme en spørrende form, en lyttende og tillitsfull pedagogikk, der utbyttet er usikkert.
I sentrum står tanken at gjennom utdanning kan vi fremme respekt for menneskeverdet – men da må vi ta lyttingen, spørsmålene og undringens langsomme vei innover oss.
Å være tvilende er menneskelig grunnleggende, fremhevet den tyske filosofen Hannah Arendt
Når jeg tar inn over meg muligheten som ligger i tvilen – opplever jeg samtidig at jeg gir fra meg makt og kontroll – jeg åpner opp for en "friksjon" som oppstår i undervisningsrommene - det skjer noe nytt som gjør at jeg stadig formes og endres av studentene jeg underviser….eller retter sagt vi underviser hverandre.
Jeg er opptatt av å sette søkelyset på de aller yngste menneskene som lever på flukt.
De siste årene har jeg møtt mange barn og familier som lever på flukt på den greske øya Lesbos. Jeg er opptatt av å sette søkelyset på de aller yngste menneskene som lever på flukt. De som lever store deler av barndommen sin under særlig vanskelige forhold. Jeg mener IKKE at en norsk barnehage er løsningen. Men jeg mener at vi må snakke om betydningen av omsorg, lek, danning og utvikling for barn under skolepliktig alder som lever på flukt.Å få leke i trygge omgivelser er en menneskerett , vi i profesjonen har et ansvar for at denne rettigheten også gjelder barn på flukt.
Arbeidet på Lesbos har vært enormt lærerrikt og det har vært tidkrevende. For jeg har møtt forventninger om å publisere fra erfaringen, dette kommer som del av arbeidet i utdanningen. Kanskje fordi jeg har hatt det veldig travelt de siste årene, var jeg redd for at tålmodigheten min med studentene har vært litt liten. Men studentene har vist forståelse og interesse for arbeidet. De deler min oppfatning om at også barn på flukt inngår i samfunnsansvaret vi har som profesjonsutøvere.
I tillegg har jeg mange gode kollegaer på DMMH, blant andre Elisabeth Walsø Lehn på nabokontoret, som har gitt masse støtte når arbeidshverdagen er krevende.
Jeg er glad jeg har mange år foran meg igjen som barnehagelærerutdanner – jeg er takknemlig for å kunne bidra og jeg lover å knalle på videre.
