Doktorgrad på sjelden tekst
Bretfeld-Wolf kom til Norge etter å ha studert flere år ved Universitet i Bochum, i Tyskland. Der studerte hun tysk litteratur og språk samt religionsvitenskap som hun tok en masterutdanning i.- Jeg syntes religionsvitenskap var veldig spennende, og ønsket å fortsette med det. I studietiden måtte vi lære et klassisk kulturspråk, jeg valgte sanskrit ettersom jeg var veldig interessert i buddhisme. I min mastergradsavhandling analyserte jeg praksisen av selvantennelse i Tibet fra et religionshistorisk perspektiv.
Da hun bestemte seg for å starte på en doktorgrad, ledet hennes interesse for buddhisme og språk Bretfeld-Wolf til Sri Lanka.
- I løpet av studietiden oppdaget jeg min interesse for religionshistorie og filologisk arbeid med tekster. Det var viktig for meg å kunne fortsette dette også etter studiene. Jeg tilegnet meg kunnskap i pāli, det klassiske kulturspråket brukt i theravāda-buddhistiske tradisjoner.
Under oppholdet på Sri Lanka ble hun oppmerksom på en historisk pāli-tekst som aldri tidligere var blitt oversatt og hadde fått begrenset oppmerksomhet fra forskere. Denne teksten ble fokuset i avhandlingen hennes.
- Teksten er en lokal historie som handler om en relikvie fra Buddha og hvordan denne ble plassert i en stūpa. Avhandlingen min er en av de første studiene som har jobbet skikkelig med teksten og belyser fortellinger som tidligere har blitt ansett som irrelevante for historieforskning. Teksten er kjent i Sri Lanka, men ikke tilgjengelig for de som ikke kan lese singalesisk skrift og forstå pāli.
Livet med sine uventede veier
Veien til avhandling fikk sine former, men så kastet en uventet utvikling henne inn i litt mer utfordrende farvann.- Mannen min fikk jobb i Trondheim, og vi flyttet vi hit i 2014. Det var en stor og litt skummel forandring. Jeg kunne ikke norsk og hadde ingen jobb. Å fortsette med forskning og avhandling ble vanskelig. Det viste seg at jeg her i Norge, i motsetning til i Tyskland, var avhengig av en stipendiatsstilling for å ha en reel sjanse til å skrive avhandlingen min. Så da jeg fikk en stipendiatstilling ved NTNU i 2016 fikk jeg endelig utviklet avhandlingen videre. Samtidig fikk jeg undervisningserfaring, som var veldig nyttig for meg.
I tiden som stipendiat fikk familien to barn, så avhandlingen måtte utsettes.
Videre forskning
- Jeg har brukt en del narrative teori i avhandlingen min, og er veldig interessert i hvordan vår oppfatning av en fortelling som meningsbærende og plausibel er preget av vår kulturelle bakgrunn. Vi skaper mening gjennom fortellinger og blir sosialisert inn i en fortellingskultur. Dette er veldig relevant for barnehagefeltet. I barnehagen er arbeid med fortellinger et fagdidaktisk middel for danning, formidling og sosialisering. Ikke bare i fagområdet mitt "Etikk, religion og filosofi", men også i andre fagområder. Her ser jeg et stort potensial i å overføre min forskning til barnehagefeltet.I avhandlingen sin, har hun jobbet en del med "adaptasjon" -at fortellinger endrer seg over tid når vi tilpasser dem til steder og perioder vi lever i.
- Barnehagene tar de store fortellingene og tilpasser de til barna. Det har jeg lyst til å se nærmere på i videre forskning. Hvordan tilpasser vi fortellinger fra andre kulturer og hva er de mulige konsekvensene av en slik tilpasning?
Å undervise er en potensiell mulighet til å skape fremtiden
Bretfeld-Wolf er opptatt av kulturelt mangfold og danningsaspektet i barnehagelærerutdanning, og føler seg veldig hjemme på linja for flerkulturell forståelse.- Empati, flerkulturell forståelse og interkulturell kompetanse er grunnleggende viktige ferdigheter som er nødvendige i dagens samfunn og som kan bidra til å motvirke polariseringstendenser. Det er avgjørende at vi utdanner barnehagelærere med nettopp disse ferdighetene – lærere som evner å se utover sine egne horisonter, jobbe med egne fordommer, og som bringer med seg ulike ressurser i form av for eksempel kulturell bakgrunn, livssyn og livserfaringer. Barnehagelærere som har disse ferdighetene, kan formidle dem videre til barna i barnehagen. Dermed får barna mer forståelse for hverandre. De vil tåle mer uenighet og ha mer empati med hverandre, de vil forstå at ikke alle må være like.
Forskeren mener at et historisk perspektiv kanskje ikke er det mest trendy å forske på, men at hun innehar en sjelden ekspertise. Både det historiske perspektivet og å utforske kulturelle tradisjoner utenfor sin egen kan føre til økt forståelse for ulikheter og at man tåler at ting kan være annerledes.
- Barna må bli eksponert for ting som er annerledes, og ikke bare lære om ting som skjer i sin egen kultur. Det er viktig at de utvider horisonten sin. Vi må la barna få stå for hvem de er, uten at vi tenker at vi må forandre de. Vi må finne et slags fellesgrunnlag, men det må være mulig å være forskjellige også. Vi må ikke presse alle inn i den samme formen.