Gå til innholdet

Livets tilfeldigheter avgjør hvem du blir

I august ble DMMH en bauta fattigere - prorektor Ivar Selmer-Olsen har forlatt sitt prorektorkontor og sine overfylte bokhyller og gått inn i et redusert sabbatsår med kontor i kapellangården.
ivarint1
Hvem en selv mener at en er, og hvem andre tror at man er samsvarer ikke alltid, filosoferer Ivar Selmer-Olsen. - Det er et evig lederdilemma. Noen av de mest skjellsettende opplevelsene i livet mitt opplevde jeg de første årene jeg var ansatt på DMMH, de største opp- og nedturene mine har jeg opplevd her. Nå er det nesten ingen igjen her fra den første, viktige tiden. Hvem er jeg da i mine kollegers øyne?  

Innenfor, men også utenfor DMMHs vegger er Selmer-Olsen kjent som en ordets mann. Ordene er mange, og de handler som oftest om hvordan våre barn kan få en enda bedre barndom. 

Et hovedfag i nordisk språk og litteratur og et mellomfag i drama-film-teater gjorde det naturlig for ham å ikle seg norsk- og dramalærerens drakt da han startet på DMMH. Det lille lærervikariatet han aksepterte våren 1979 har blitt til et helt yrkesliv viet barn, barndom og barnehagen. 

For 10 år siden trådte Selmer-Olsen inn i ledelsen ved DMMH, først som dekan og nå som prorektor for masterutdanning. Her har han vært en klar stemme i diskusjoner som omhandler barnehagen. 

- Jeg er gift med en barnehagelærer og har både hatt en hånd nede på gulvplanet og inn i departementet. Det blir mye barnehage i livet mitt, fra morgen til kveld, forteller han.

Som leder har han blant annet vært medlem av rammeplanutvalget for ny barnehagelærerutdanning, han var med å starte det nordiske barnekulturforskernettverket BIN-Norden på slutten av 80-tallet og ledet nettverket fra 1997 til 2002 og han har deltatt i andre internasjonale samarbeidsprosjekter om barnekultur, barnekunst, barnehager og SFO. 

- De første årene jeg jobbet på DMMH ble skjellsettende for meg, forteller Selmer-Olsen. Tapet av sønnen Helge, som gikk bort knapt året gammel, påvirket hans engasjement for barn.

- Tanken om et at barns liv er helt og fullverdig der det er i livet har fulgt meg som en slags tankesnor gjennom yrkeslivet. Det er ikke voksenlivet som skal være normen, både som barn og voksne er vi i konstant utvikling. Barnas liv er verdifullt i kraft av seg selv.

- Jeg har vært orientert mot ideologi og verdier, fortsetter han. - En av de største faglige utfordringene har vært kampen for et nytt syn på barndommen og barns rettigheter. Jeg håper jeg har lagt igjen noen spor etter meg og at barn i større grad blir sett på som hele og fullverdige mennesker. Man kan jo si at veien mot voksenlivet er like mye en avviklingsprosess som en utviklingsprosess, der vi legger av oss barnets særtrekk og kompetanser som for eksempel evne til hengivelse, leik og fantasi.  

Engasjementet hans har ført til flere forskningsprosjekt innen barnekultur. Pionerprosjektet hadde som mål å vise at kunst og kultur er av betydning for de aller minste barna, og at de er i stand til å glede seg over det på sitt vis. Gjennom prosjektene "Klangfugl - kunst for de minste" og "Glitterbird - art for the very young", var han med på å operasjonalisere et nytt barndomssyn, som på mange måter synliggjorde barnas kompetanser. 

Men det begynte med vitser. - Jeg og datteren min leste Donald Ducks vitsehefte, og slik ble jeg ledet inn i forskningen av barnekultur, forteller han. - Her foregår det en rekke viktige prosesser som barn lærer av. Selvsagt lærer barn av lek, men det er ikke derfor de leker. Drivkraften for barna er det å få være sammen, det er lyst og glede som er viktig for barnet, så kommer læringen som et voksenperspektiv. Derfor er det viktig å skille mellom lek og læring. Leken må være motivert av barnets egen motivasjon.

Forskeren Ivar Selmer-Olsen har også lagt stor vekt på barns kompetanse. - Jeg er opptatt av barndomsarenaen, barns forhold til hverandre og av voksnes barndomsforståelse og forhold til barna.

Også barnehagelærernes kompetanse er viktig for Selmer-Olsen som har vært en klar forkjemper i arbeidet med å opprette flere mastergrader innen barnehagelærerutdanningen.

ivarint2
Selmer-Olsen finner det uforståelig at et samfunn kan legge så lite vekt på å styrke barnehagelærerutdanningen når vi vet at det er den perioden der mennesket utvikler seg mest, lærer mest og samtidig er mest sårbar. 

- Jeg er veldig glad for den posisjonen barnehagen er i ferd med å få i samfunnet vårt. Den er samfunnsskapt og for alle barn. Samtidig skal vi ønske velkommen diskusjoner om innholdet, er dette det beste vi kan tilby barna våre? Forskning på barnehagene er svært viktig, vi må finne gode metoder for å snakke med barna og høre deres tanker. Vi må finne ut mer om hva barna selv opplever. 

I tillegg til den tre-årige bachelorutdanningen som gir tittelen barnehagelærer ønsker Selmer-Olsen en annen kategori velkommen inn i barnehagene.

- Vi må få på plass en femårig barnehagelærerutdannelse, som gir mastergrad og lektorkompetanse, både bemanning og kompetanse bør økes. Hvis ikke vi får masterutdannede barnehagelektorer inn i barnehagene er det fare for at barnehagen ikke blir en forskningsbasert virksomhet.

Han er opptatt av samfunnets forståelse av barn, hvordan barndommen fremstår i kulturen vi lever i. 

- For meg beskriver årsskiftet 1990 avslutningen på en periode. Jeg opplever at barndommen har endret seg veldig etter dette. Samfunnet utvikler seg i et veldig høyt tempo. Mindre en noen gang før kan en voksengenerasjon kjenne seg igjen i sine barns barndom. Dagens barndom blir stadig mer organisert og voksenstyrt, mer kommersiell og teknologisk. Jeg kan kjenne på bekymringen om barn får den viktige treningen fra den horisontale barn-barn-arenaen, en risikofylt lekende arena der de må stole på sine egne krefter. Samtidig stiller jeg spørsmålet, dagens prektige, men pressede ungdom, hva slags barndom er de resultatet av? 

Selmer-Olsen er likevel rask med å presisere at etter hans syn er ikke dagens barn verre stelt enn sine forgjengere. - Jeg imponeres over ungdommens klokskap og relasjonsdyktighet. På mange måter har vi det så mye bedre enn før, vi er bedre utdannet enn noen gang tidligere, barnehagelærerutdanningen er bedre en noen gang før. Samtidig har samfunnet blitt så mye mer komplisert i dag, vi har en annen virkelighet som preges av utfordringer blant annet ved miljøet, flyktningekrisen, økonomi og individualistisk konkurransementalitet. 

- Å lære oss å leve i et mangfold og å forholde oss respektfullt til forskjellighet blir kanskje noe av det viktigste framover spår han. - Det er en utfordring som blir satt mer og mer på prøve i tiden som kommer. 

Med sine snart 5 barnebarn og en bred interesse også utenfor feltet frykter ikke Selmer-Olsen en stillesittende pensjonisttilværelse.

- Jeg har alltid vært politisk engasjert, selv om jeg ikke har vært særlig aktiv i politikken. Han er formann i det lokale menighetsrådet, og kjærligheten til ordene er i behold og blomstrer i form av dikt, prosa og essay på bloggen hans.

- Nå ser jeg fram til å være i en posisjon der jeg gjør det som tilfaller meg, ikke sette egne prosjekter på vent på grunn av stadige frister, rapporter osv. Tilfeldighetene skal bli mine venner, for å si det med Tor-Åge Bringsværd.

Selmer-Olsen tar imidlertid ikke tvert avskjed med den høgskolen som har preget hele hans liv og virke. 1. august trådte han riktignok av som prorektor for masterutdanningene, men fram til 1. september innehar han en full administrativ stilling. Så trer sabbatsåret i kraft, men frem til jul vil han fungere i en 20 % stilling som støtte for DMMHs to nyansatte prorektorer.

- Våren er helt fri, jeg får bestemme meg da om jeg skal komme tilbake neste høst. Mest sannsynlig så kommer jeg ikke tilbake. Det er viktig at de unge, flinke overtar.

ivar3
Hvis noen ser meg gå opp på en stol og fortelle hvor fint det var før i tiden må dere stoppe meg, ber 64 år gamle Selmer-Olsen, som fremdeles har mye å by på for barns beste.

Oppdatert