Da Kirsten Økland utdannet seg ved DMMH fra 1956-58, het høgskolen Barnvernsinstituttet Dronning Mauds Minne, og holdt til i Bispegata.
Mye har forandret seg, mye er det samme
- Skoleuka var ikke over før kl. 17 på lørdag, forteller Økland.
- Hver dag startet med en andakt holdt av rektor Astrid Vatne. Vi hadde stor respekt for henne. Når hun kom inn om morgenen måtte vi reise oss opp. Hun forventet folkeskikk og kunne være streng, men hun hadde alltid et lurt smil gjemt et sted. Vi hadde faste oppgaver, en av dem var å komme med te til rektor og da var det viktig at vannet hadde perfekt temperatur.
Varierte fag
- Vi hadde mange ulike fag, som blokkfløyte, gymnastikk til musikk, psykologi, sang og sangkor, rytmikk som fysisk aktivitet. Ofte arrangerte vi elevkvelder der vi opptrådte for hverandre, for å trene oss til barnehagen. Da sang vi sanger som Tuppen og Lillemor, og dramatiserte historiene fra Elsa Beskow.
De vordende barnehagelærerne ble tatt med på mange aktiviteter.
- Både kunstutstillinger og teaterforestillinger var populære. Vi tok med inspirasjon derfra tilbake til undervisningen. For eksempel gjenskapte vi Et dukkehjem i formingstimen etter å ha vært på teateret.
Praksis var viktig da også, forteller 87-åringen.
- Jeg var på Bakklandet barnehage sammen med flere andre studenter. Der skulle vi være avdelingsledere. Vi hadde også oppgaver i forskjellige tema under praksisperioden, blant annet snekret vi et verktøysett og lagde et puslespill som vi ga til barnehagen.
Timeplanen var den samme gjennom hele året.
- Vi hadde både tavleundervisning og hagestell. Astri Vatne var får faste lærer, hun underviste blant annet i norsk, historie, samfunnnsfag, sang og barnehagelære. Ellers hadde vi timeslærere, folk som var spesialiserte på sitt yrke. Fylkeslegen underviste i helse og vi hadde en psykolog som tok psykologitimene og egen formingslærer til forming og hagestell.
Hovedmålet var at barna skulle være seg selv
- Da, som nå, var vi opptatt av barns selvstendighet. Vi ønsket at de skulle være sosiale, og ta hensyn til hverandre. Samspill var viktig.
For å finne ut av hvilket utviklingstrinn barna var på hadde de tester som å stå på et ben mens de sa kykeliky, og gå opp trapper.
- Vi brukte mye musikk sammen med barna. Blant annet skulle de gjette hvilke sanger vi sang.
Økland videreutdannet seg til å bli spesialpedagog, logoped og lærer. Sammen med mannen sin, Daniel Andreas, endte hun etterhvert opp i Bergen etter først å jobbet nordafor en tid. Hun har fremdeles kontakt med tidligere studievenner.
- Vi sender julebrev til hverandre, og det er ikke så lenge siden flere av oss møttes. De første 10 årene feiret vi hvert jubileum, og neste sommer blir det 65-årsjubileum.
Portrettet av rektor Astrid Vatne hang også i det gamle lokalet i Bispegata, forteller tidligere DMMH-student Kirsten Økland.