Facebook
Gå til innholdet
Lukk

Lise Hovik – professor i drama

Vår nyeste professor i drama fikk opprykk som professor i fjor høst. Nå går hun i sitt 25. år på høgskolen, der hun er en viktig stemme i dramafaget.
lise-artikkel
Hovik begynte å jobbe som dramapedagog på DMMH i 1996. Gjennom årene har hun med bekymring sett at dramafaget har fått en redusert betydning i barnehagen og utdanningen.
 

Barnas språk

- Vi som jobber med drama mener jo at faget vårt er undervurdert, og selv mener jeg at drama er det viktigste faget i barnehagelærerutdannelsen. Dramafaget er det faget som ligger nærmest leken. Det er det språket barna snakker. Hvis vi som voksne og barnehagelærere ikke klarer å kommunisere med barna gjennom lek og drama har vi ikke mye å by på! Det er viktig å understreke at drama ikke først og fremst handler om skuespill, men om lek og improvisasjon, sier Hovik.  

- Dramafaget handler om å se og anerkjenne barnas egen lekkompetanse, støtte dem, underbygge leken og ikke minst inspirere til ny lek gjennom å skape lekeunivers sammen med barna, lekverdener som gir barna nye impulser. Å lage og tilrettelegge for et rikt fantasiunivers sammen med barna er det aller viktigste vi gjør gjennom dramapedagogikken. 

Professoren startet på DMMH med å undervise i faget Drama årsenhet, en utdanning som rekrutterte både blant lærere og barnehagelærere. Nå underviser hun på bachelor- og masterutdanningene.

- Min faglige identitet er veldig tett knyttet til dramafaget som kunstfag. Jeg har blant annet tatt idehistorie, kunsthistorie og filmfag, men det er drama og teater jeg brenner for. Allikevel er jeg kanskje aller mest opptatt av tverrfaglighet, og av samspill mellom kunstfagene. Jeg tror at disse fagene sammen tilfører barnehagelærerutdanningen og barnehagene viktig innhold og substans.

Teater Fot

I 2004 etablerte Hovik Teater Fot, et teater for barn i barnehagealder.
 
- Med Drama årsenhet på DMMH utviklet jeg sammen med kollegaer og studenter en ny forståelse av barneteateret som var mer knyttet opp mot performance teater og kunst enn det som var vanlig i barneteater før i tiden. Barneteater var tradisjonelt mer knyttet til barnelitteratur og eventyr, og dermed mer forutsigbart, men vi ønsket å utforske genren og nye måter å skape barneteater på. Vi skapte forestillingene fra bunnen, uten å bruke tekst, og tok gjerne utgangspunkt i utøvernes egne barndomsopplevelser. Det var en veldig givende tid, og inspirerte meg til å etablere Teater Fot, som utvikler stadig nye produksjoner og prosjekter. 

De Røde Skoene

Hovik fikk i  2007 ph. d-stipend fra DMMH, og prosjektstøtte fra Kulturrådet, og disputerte i 2014 med forestillingen "De Røde Skoene". I utgangspunktet var forestillingen et prosjekt som ble jobbet fram gjennom Teater Fot.

 - Jeg samarbeidet med studenter fra det som den gangen het Estetisk linje. Det var gøy for studentene å være med, de fungerte på en måte som en referansegruppe for forestillingen, som senere ble vist offentlig med profesjonelle utøvere både nasjonalt og internasjonalt nærmere 120 ganger. Det er ikke mange som har skrevet doktorgrad om teater for de minste, og sammen med forestillingen som første gang ble presentert i 2008, ble det er mangfoldig prosjekt. Flere ulike versjoner ble laget underveis i forskningsprosessen. Det resulterte i en slags dobbel doktorgrad, med både et kunstnerisk prosjekt og en teoretisk avhandling. Gjennom dette arbeidet har jeg har jobbet mye med forholdet mellom kunstpraksis og teori, og jeg har med dette bidratt til utviklingen av kunstbasert og kunstnerisk forskning innen mitt fagfelt.

En doktorgrad generer interessante muligheter

Etter disputasen påtok Hovik seg mange nye oppgaver. 

- Doktorgraden utvidet horisonten min. Et praktisk arbeid gjør at du får mye å skrive om, det er fungerer selvforsterkende. Det blir en rik empiri som kan tas tak i og reflekteres rundt. Jeg har skrevet mange artikler og ble engasjert i styrearbeid på barnekunstfeltet, en periode satt jeg blant annet i Kulturrådet. 

Hovik fikk blant annet mulighet til å samarbeide med Trøndelag Teater om barneteatertrilogien "Du skal få høre fuglesang" i 2012. Hun har vært forskningsleder for prosjektet SceSam - interaktive dramaturgier i scenekunst for barn, sammen med prosjektleder Lisa Marie Nagel, som hun også skrev bok sammen med i 2017.

Lydhør - prosjektet

Sammen med ReMida-senteret står hun nå bak det kunstnerisk forskningsprosjektet Lydhør i Kongsgården. Her lager de kunstnerverksteder for barn i nedlagte Kongsgården Barnehage ved Gamle Bybru i Trondheim.

- Lydhør er et laboratorium for kunstnerisk forskning og samspill mellom barn, pedagoger, kunstnere, forskere, stedet og naturen. Barnehager kommer på besøk til Kongsgården i små grupper og deltar i verksted med pedagogene og forskerne som har prosjekter der. 

Professor Hovik er opptatt av naturen og tar den med seg inn i kunstprosjektene. 

- Naturen er veldig viktig for meg, og jeg er en forkjemper for dramafaget som et levende møtested mellom mennesker og natur. Dette perspektivet tar vi med oss i Lydhør, der vi også har fokus på miljø og bærekraft. Det handler mye om lyttende samspill, og det å ha oppmerksomhet i møte med naturen og omgivelsene våre. Blant annet har vi brukt frø som tema, og alle Lydhør-forskerne har blitt invitert til å integrere frø i sitt kunstfaglige arbeid. Barna kan få oppleve frø på mange ulike måter; lyd, lukt, bevegelse, form. De kan både lytte til, dikte om og leke med frø i dette tverrfaglige temaarbeidet. 

Hun er overbevist om at behovet for drama og de andre estetiske fagene kommer til å øke.

- Vi trenger drama og kunstfag som kan bidra med estetiske, sanselig, konkrete, kroppslige, materielle læreprosesser for barn og unge. Jeg mener også at Covid 19-pandemien har vært en katastrofe for faget vårt. Drama handler i utgangspunktet nettopp om det kroppslige nærværet og det levende møtet. Det å spille og leke sammen, bruke kroppen som uttrykksform i samme rom, er det som står på spill i dramaundervisningen. Vi har fått brynt oss kraftig i denne perioden, med mye digital undervisning, og lite kroppslig samspill. Jeg er redd for at dramafaget vil lide i ettervirkningen av en slik prosess, men det kan også være at fraværet av nærvær har skapt et savn og et behov samfunnet ikke var helt klar over tidligere. Slik kan vi håpe på en positiv corona-effekt for alle kunstfagene!
 
Publisert: 21.05.2021
Ønsker du mer informasjon om dette temaet? Kontakt en av våre eksperter