Gå til innholdet

Den gnistrende røde bilen

12.10.2019
Kroppslighet og sanselighet i barnas møter med kunsten

Vi er på Rockheim for andre gang.  Barna suser innover i huset mot rommet som er viet musikken fra 50-tallet. Hva venter dem der? En stor, gnistrende rød bil!  Midt i rommet! Lakken skinner og blinker. Barna kommer med små utrop. "Åh!" De strømmer bort til bilen. Lener seg inntil den, lar hendene forsiktig gli over den blanke røde overflaten og hvile der et lite øyeblikk. 


Denne sekvensen illustrerer det vi tolker som barnas kroppslige og sanselige måter å ta til seg kunsten på. I materialet vårt ser vi at interaksjonen med formidlerne inngår som et sentralt element. Formidlerne er katalysatorer og skaper oppmerksomhet om kunsten ved å initiere til samtaler med barna. For eksempel  hva barna ser og legger merke til og får tanker om i møte med kunstobjektene på NKIM, hvordan musikken kjennes og føles og høres ut på Rockheim. Barna ser, kommenterer, assosierer og bidrar til å føre samtalene videre.

Men barnas møte med kunsten skjer ikke bare gjennom interaksjon og samtaler med de voksne. Vi ser at barna 

  • tar forsiktig på glassmontrene, legger ansiktet helt inntil
  • småløper innover i museumsbygget
  • danser
  • gynger til musikken, nynner
  • smiler og ler, lager rare ansiktsuttrykk
  • lar hendene strykes langs veggen der de suser forbi
  • snuser ut i luften som om de tar inn lukten av museet

Også lar de altså hendene gli over bilens røde, blinkende lakk



hender-pa-rod-bil


Hvordan kan vi forstå dette? 

Å dele tanker og inntrykk gjennom samtale med andre kan - både for barn og voksne - berike og forsterke et møte med kunst på museum. Men barns tilgang til verden  skjer også gjennom kroppslige erfaringer og sansinger i de fysiske rommene og stedene de beveger seg i - som i vårt prosjekt er museet.
 
I en spesialutgave av tidsskriftet Children´s Geographies understreker de britiske forskerne Hackett, Holmes, MacRae og Procter (2018) betydningen av "the embodied and spatial nature of museum visiting, the tacit ways in which museums may feel meaningful to children, and the vibrant materiality of the museum itself" (s.481). I følge disse forskerne er det en tendens til å overfokusere på språkets betydning på bekostning av barns umiddelbare kroppslige og sanselige opplevelser og hvordan også museets materialitet henvender seg til dem.

Barna i vår studie  bruker ikke bare ordene i møte med kunstobjektene og kunstuttrykkene og de tilhørende rekvisittene. De utvider med kroppslige bevegelser, med mimikk, gester og alle slags sansinger. Det er som om barna og museets rom, formene og fargene, lydene og luktene vikler seg sammen. Dette er et spennende funn vi vil arbeide videre med. 


 

Kilde
Hackett, A., Holmes, R., MacRae, C., & Procter, L. (2018). Young children's museum geographies. Spatial, material and
bodily ways of knowing. Children's Geographies, 16(5), 481-488.

https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/14733285.2018.1497141