For å etablere et felles teoretisk utgangspunkt for prosjektet vårt, har vi funnet det nærliggende å samle oss om et perspektiv på kunst som hendelser (Sauter, 2000; Fischer-Lichte, 2008; Nagel, 2018).
Hva innebærer det? Uten å gå dypt inn i teorien, innebærer det at kunst oppstår i møtet mellom kunsten og et aktivt publikum. Kunst forstås som noe som skjer. Et kunstmøte. Den eller de som møter kunsten, gir den liv eller realiserer den kan vi si, gjennom sin måte å møte den på. Kunst og publikum virker sammen.
Publikum i vårt prosjekt er barnehagebarna. Kunsten de har møtt er det mangfoldige og varierte utstillingsinnholdet ved de to museene. Med «kunst som hendelse» som teoretisk inngang, oppfordres vi til å fokusere på det som skjer i kunstmøtene når barna møter dette utstillingsinnholdet (kunsten). I dette møtet er både barna og kunsten virksomme (Nagel, 2018). Kunsten er virksom eller gjør noe med barna gjennom det den inspirerer til. Det kan være å fortelle, leke, synge, danse. Barna virker på kunsten gjennom sine reaksjoner og responser. Kunsten blir, i situasjonen og for barna, fortellingen eller dansen, leken eller sangen.
I analyseprosessen i prosjektet har vi gått på «skattejakt» i datamaterialet, ikke minst i video-opptakene, med kunst som hendelse som teoretisk linse. Tidligere blogg-innlegg gir glimt inn i hendelser vi har valgt å undersøke nærmere for å forstå og bidra til kunnskap om barnehagebarns kunstmøter på museum. For eksempel:
- Mikrofonen på Rockheims scene som trakk barna til seg og fikk dem til å bruke stemmene sine.
- Ballkjolene og festklærne på Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, som inspirerte barna til å «stikke av» i omvisningen, leke og forestille seg at de selv hadde på seg de fine klærne.
- Møtet med grammofonplaten og sangen «Han Lars er på Hamar med slakt» som ble til pardans i valsetakt.
Kunstens virkning på barna og barnas virkning på kunsten i disse hendelsene, er vevet sammen med fellesskapet og barnekulturen barna har med seg til museet. Et hovedfunn i studien vår er nettopp dette:
- At barna sammen gir liv til kunsten eller utstillingsinnholdet som presenteres for dem. At kunsten blir virksom mellom dem.
Barnas reaksjoner og responser i et barnekulturelt fellesskap trer tydelig frem i vårt materiale og er noe vi har valgt å legge vekt på.
Kilder:
Fischer-Lichte, E. (2008). The transformative power of performance. A new aesthetics. London: Routledge.
Nagel, L. (2018). Kunst for barn som hendelser. En kritisk diskusjon av analytiske perspektiver i kunst for barn, med eksempler fra scenekunst, bildebøker og bildebokapper. (Doktorgradsavhandling). Universitetet i Oslo.
Sauter, W. (2000). The theatrical event. Dynamics of performance and perception. Iowa City: University of Iowa Press.