I datamaterialet fra alle de fire museumsbesøkene legger vi merke til at barna synes å møte kunsten
sammen, gjennom et fellesskap de har med hverandre. Dette knytter vi til øyeblikk og hendelser, ytringer og uttrykk der vi mener å se at barna orienterer seg mot hverandre, der det virker som de utvikler en følelse av et felles “vi” som er på museum sammen. Det er som om barna har et slags usynlig "bånd" mellom seg. Vi ser blant annet at de
- følger hverandre med blikket og ser i de retninger andre ser
- leder hverandres oppmerksomhet mot bestemte ting eller steder
- gjør det samme som de andre gjør, går dit andre går, gransker det andre gransker.
Samtidig som de tar inn rommet og kunsten slik den presenteres for dem, ivaretar de tilsynelatende en sosial interesse også. Kunsten og barnas sosiale liv med hverandre så å si veves sammen.
For å trenge videre inn i dette, finner vi det fruktbart å trekke veksler på Corsaros (1997) begrep om jevnalderkultur. Med dette begrepet forstår Corsaro ting barn gjør sammen - lek og aktiviteter de er sammen om, artefakter de lager og som får betydning for dem, idéer, kunnskaper eller bekymringer de deler med hverandre. Gjennom å gjøre, uttrykke, lage sammen, skaper barn seg sosiale “rom” av vennskap og sosialt fellesskap. Som deltakere i slike fellesskap kan de utforske, bli kjent med, utfordre og skaffe seg kontroll over tilværelsen og omgivelsene.
Det er rimelig at barn som går på samme avdeling på barnehagen, forholder seg til hverandre også når de er på museum. Det som er interessant å undersøke videre i denne sammenhengen, er hva “båndet” mellom barna består i eller synes å handle om, og hva det kan si oss om barnas måter å ta til seg kunst på.
Kilde: Corsaro, W. A. (1997). The sociology of childhood. Thousand Oaks, CA: Pine Forge Press