Facebook
Gå til innholdet
Lukk

"Nei vi går"

Om å ta en avstikker

Turen inn i utstillingen med ballkjoler og festklær er over, fire av barna arbeider fortsatt med sine Snø-dukker og pynter dem med stoff, perler og bånd. De andre fire er allerede ferdige og har fått beskjed om å vente litt. Hva skjer?

Først blir de stående ved bordet med de andre, se litt på hverandre, tråkke litt rundt - fortsatt iført ball-gevantene sine. Så stikker de bort og tar seg en dans på klistremerkene med fotavtrykk helt i utkanten av rommet.


dansnkim

Så sier den ene

“Nei vi går”
Alle fire går i raskt tempo tilbake til utstillingen og stopper opp foran stativet med den flotte røde kjolen.
"Det kan være mora synes jeg", sier en
"Men vi må først gå og hilse på alle folkene", sier en annen
De fortsetter videre langs rekken av kjoler og festklær, smiler, vinker og sier "hallo hallo" med lyse stemmer.

I videomaterialet vårt ser vi at barna nokså ofte tar seg det vi har valgt  å kalle "avstikkere". Med dette ordet mener vi at de gjør noe annet enn det de har fått beskjed om, foretar noen små "stunt" og finner på noe selv.

Det kan være lett fra et voksenperspektiv å overse slike hendelser og tenke at de ikke passer inn i et kunstmøte. Men det vi ser, er at disse avstikkerne virker å være betydningsfulle for barna. Derfor har vi også valgt å inkludere dem i studien vår.

I hendelsen over spinner barna videre på fortellingen med Snø/Askesnø som formidleren leste for dem.

  • De vakre klærne og kunsthåndverket virker å tale til barna, trekke dem til seg og skape positive følelser som kommer til uttrykk som lekelyst.
  • Barna gir form til sitt møte med kunsten gjennom å skape og tre inn i en fiksjon der
    klærne på stativene kommer til live - de er "alle folkene" barna vinker og hilser på.
  • Barna skaper magi rett og slett - uten at noen har etterspurt det.


Vi ser at barna lokker hverandre med på slike "stunt" (jfr. "Nei, vi går"). Noe av  moroa er tydeligvis å gjøre det sammen. Kunstmøtet og barnas sosiale fellesskap veves sammen. 

Hvordan kan avstikkerne forstås teoretisk? 

  • De kan minne om det Deleuze & Guattari (2005) kaller fluktlinjer. Med dette begrepet sikter de til noe som åpner for muligheter til å forstå verden på nye måter. 
  • Avstikkerne kan også ligne på spenningsskapende lek hos Hangaard Rasmussen (1992) og det Sandseter kaller risikofylt lek (2014).
  • Kanskje de også kan ses som en slags motstand eller opprør mot organiserte rammer? (Øksnes, 2019).  

Et sentralt spørsmål i forlengelsen av dette funnet er: Hva kan vi lære av det? Vi tror det er en god idé å spille på lag med barna ved å for eksempel legge inn noen åpninger i programmet som barna kan fylle med sin lekelyst.  Et slikt dramaturgisk grep kan gi rom for spennende, kanskje også uforutsette måter å ta til seg kunsten på. 



Litteratur

Deleuze, G., & Guattari, F. (2005). Tusind plateauer. Kapitalisme og skizofreni. København. Det kongelige danske  akademis billedkunstskoler.

Hangaard Rasmussen, T. (1992). Orden og kaos: elementære grundkræfter i leg. Brøndby: Semi-forlaget.

Sandseter, E.B.H. (2014). Boblende glede og sug i magen: Risikofylt lek i barnehagen. I E. B.H. Sandseter, & J. Jensen (red.), Vilt og farlig – om barn og unges bevegelseslek (s. 13-28). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Øksnes, M. (2019). Lekens flertydighet. Barns lek i en institusjonalisert barndom (2. utg.). Oslo: Cappelen Damm
Akademisk. 


Publisert: 01.12.2019
Ønsker du mer informasjon om dette temaet? Kontakt en av våre eksperter