Et av forskningsfunnene våre forsøker vi å benevne som «eventyr». Det er ikke barna selv som har sagt dette, men vi har funnet mange tegn som peker på at selve hendelsen - å ta turen ut av barnehagen for å besøke et sted de ikke har vært før - kan være et «eventyr» i små barns erfaringsverden. Dette var kanskje aller tydeligst på det første museumsbesøket til Nordenfjeldske kunstindustrimuseum:
Barna er litt spente på hvor de skal, de reiser med buss, de går til fots forbi domkirka, de kommer frem og møter formidleren, de møter Snø – isbjørnskulpturen - og lytter til brevet fra henne, utfører oppdraget hun gir dem (lete etter dyr) og lager sine egne fantasifigurer, går ut i byen igjen – en by som plutselig er full av dyr de ikke har sett før – og reiser hjem.
Om vi inntar et voksent dramaturgisk blikk ser vi en mytisk struktur i dette hendelsesforløpet:
- de små heltene drar ut på et ukjent oppdrag
- møter fremmede hjelpere og utfordrere
- løser oppdraget
- og finner veien hjem med nye erfaringer i ryggsekken
Med enkle virkemidler blir barnas interesse vekket. «Hei. Jeg heter Snø», leser formidleren fra brevet. Skulpturen får liv, en spent stemning oppstår. «Hysj, jeg synes jeg hørte et løvebrøl! Skal vi gå å se hvor det kom fra?», sier formidleren plutselig og får barna med seg videre rundt hjørnet. Er det kanskje en løve der?
Vi kjenner igjen eventyrets elementer og ser hvordan man kan bruke fiksjonslek for å lede barna inn i møte med en museumsutstilling.
For oss som forskere er derfor «eventyret» også en inngangsport til å kaste lys over barns møte med kunst på museum.