- Jeg har vært ansatt siden 1996 på DMMH, med to års avbrekk 1999-2001 da jeg var på lærerskolen den gang den lå på Rotvoll. Fagfeltet mitt er først og fremst etikk, med utgangspunkt i det vi den gang kalte et embetsstudium i teologi. Jeg har også universitetsstudier i matematikk, informatikk og fysikk langt tilbake på 1970-tallet. Nesten alt dette har jeg fått benytte på DMMH, både som underviser i matematikk og som programutvikler bak flere av de administrative systemene DMMH har brukt siden 2005.
- Men nå er det vel forskningen din som gjør at du kunne få professorkompetanse? Hva er forskningsfeltene dine?
- Dybdekompetansen har jeg i teknologietikk. Doktoravhandlingen er om bruk av IKT i barnehagen, der jeg utviklet en beskrivelse av noe jeg har kalt digital etisk dannelse. De siste årene har jeg arbeidet mest med profesjonsetikk og har blant annet løftet fram det å kunne være modig som viktig for en barnehagelærer, eller "å stå i det" som flere av mine informanter uttrykte det.
Så har jeg også snust litt på det som kalles posthumanisme. Der var utgangspunktet nettopp min realfagsbakgrunn da en av de profilerte innen denne nye, og ganske kontroversielle retningen, er partikkelfysiker – Karen Barad. Jeg betrakter meg som kritisk nysgjerrig til dette.
- Og dermed sier du vel også litt om en faglig bredde, for det kreves vel også for å være professor?
- Jo, og der er jeg nesten til overmål brei, noe som jeg mener henger sammen med at jeg faglig nettopp har en slik hybrid fagbakgrunn både innen realfag og humaniora. Det la bedømmelseskomiteen merke til og skriver at mine "publikasjoner favner over ulike felt, blant annet arkitektur, profesjon, etikk, teologi, filosofi, digital teknologi og matematikk".
- Petter Smart var min helt som barn, og jeg har alltid funnet glede i å konstruere ting, lage noe nytt, og jeg sier av og til at jeg egentlig er en type oppfinner. I flere sammenhenger har jeg opplevd at en slik interesse ikke helt passer inn i universitetsakademia der en skal beskrive og analysere det som er utenfor en selv. Dette har nok forsinket min vei til professor med mange år. Samtidig med at jeg har måttet jobbe med analyser har jeg syntes det har vært vel så interessant å lage dataprogrammer, og i tre år på 1990-tallet hadde jeg som betalt jobb å bygge et publikumsrettet operativt modelljernbaneanlegg i forbindelse med byggingen av Gardermobanen.
Bedømmelseskomiteen min verdsatte heldigvis det kreative og nyskapende også i mine forskningsbidrag og skriver i konklusjonen at jeg er vurdert professorkompetent "i form av grundig og kreativ forskning, bred kompetanse og betydelige bidrag til forskningsfeltet etikk, digital teknologi og barn".
- Men nå er det vel forskningen din som gjør at du kunne få professorkompetanse? Hva er forskningsfeltene dine?
- Dybdekompetansen har jeg i teknologietikk. Doktoravhandlingen er om bruk av IKT i barnehagen, der jeg utviklet en beskrivelse av noe jeg har kalt digital etisk dannelse. De siste årene har jeg arbeidet mest med profesjonsetikk og har blant annet løftet fram det å kunne være modig som viktig for en barnehagelærer, eller "å stå i det" som flere av mine informanter uttrykte det.
Så har jeg også snust litt på det som kalles posthumanisme. Der var utgangspunktet nettopp min realfagsbakgrunn da en av de profilerte innen denne nye, og ganske kontroversielle retningen, er partikkelfysiker – Karen Barad. Jeg betrakter meg som kritisk nysgjerrig til dette.
- Og dermed sier du vel også litt om en faglig bredde, for det kreves vel også for å være professor?
- Jo, og der er jeg nesten til overmål brei, noe som jeg mener henger sammen med at jeg faglig nettopp har en slik hybrid fagbakgrunn både innen realfag og humaniora. Det la bedømmelseskomiteen merke til og skriver at mine "publikasjoner favner over ulike felt, blant annet arkitektur, profesjon, etikk, teologi, filosofi, digital teknologi og matematikk".
- Petter Smart var min helt som barn, og jeg har alltid funnet glede i å konstruere ting, lage noe nytt, og jeg sier av og til at jeg egentlig er en type oppfinner. I flere sammenhenger har jeg opplevd at en slik interesse ikke helt passer inn i universitetsakademia der en skal beskrive og analysere det som er utenfor en selv. Dette har nok forsinket min vei til professor med mange år. Samtidig med at jeg har måttet jobbe med analyser har jeg syntes det har vært vel så interessant å lage dataprogrammer, og i tre år på 1990-tallet hadde jeg som betalt jobb å bygge et publikumsrettet operativt modelljernbaneanlegg i forbindelse med byggingen av Gardermobanen.
Bedømmelseskomiteen min verdsatte heldigvis det kreative og nyskapende også i mine forskningsbidrag og skriver i konklusjonen at jeg er vurdert professorkompetent "i form av grundig og kreativ forskning, bred kompetanse og betydelige bidrag til forskningsfeltet etikk, digital teknologi og barn".