Barn, IKT og etikk

Informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) har i løpet av en generasjon endret dagliglivet til de fleste av oss da vi er blitt betydelige brukere av en virkekraftig teknologi. Det har siden 1980-tallet vært en tilhørende fagetisk diskurs som har forsøkt å holde tritt med den teknologiske utviklingen. Barn som IKT-brukere er imidlertid en forsømt aktørgruppe i denne IKT-etiske diskursen, og annen etisk teori enn pliktetikk og konsekvensetikk er lite brukt.

Denne avhandlingen forsøker å gi et bidra til å tette begge disse hullene, nemlig ved å anvende en dydsetisk vinkling kombinert med stoff fra filosofen og teologen K. E. Løgstrups metafysikk, og anvende dette på hvordan førskolebarn bør forberedes til å bli robuste og empatiske aktører i en digital hverdag, eller som undertittelen på avhandling sier: en studie i digital etisk dannelse, med norske barnehager som case.

 

Avhandlingen er todelt. Første del er et empirisk arbeid som ved kvalitative metoder brukes til å konkretisere hvilke deler av IKT som er relevante å kunne forholde seg reflektert til, for å kunne starte en digital etisk dannelsesprosess allerede som barn, det vil si som kan inngå barnehagens dannelsesprogram på IKT-området. Denne første delen av avhandlingen viste at det var digital fotografering, dataspilling og bruk av Internett som det var nyttig å analysere nærmere etisk.

 

Da dannelse skjer i et langsiktig perspektiv, er det relevant å se hen til hva slags digitale utfordringer og muligheter som barn møter også etter at de har vokst ut av barnehagen, men som det samtidig i barnehagen er mulig å starte et dannelsesarbeid med hensyn på. Analysen av hvert av de tre temaene er derfor foretatt i forhold til et bredere aldersmessig perspektiv enn bare førskolebarna. Det siste har også vært en nødvendighet siden det er sparsomt med arbeider om førskolebarn og IKT.

 

Resultatet av analysen av de tre temaene viser for IKT-etikkens del at det mest fruktbare grepet var det aristoteliske balanseprinsipp at dyden ligger mellom for mye og for lite, og Løgstrups prinsipp om tilbakeholdenheten som motvekt til forståelse og behovstilfredsstillelse, hentet fra hans modell om kultur og historie i Metafysik III: Ophav og omgivelse. 

 

Digital etisk dannelse i barnehagen kan formuleres som en framgangsmåte og som et program. Som framgangsmåte vise avhandlingen at digital fotografering bør ledsages med samtaler med barna om konkrete fotografier med henblikk på hvilken skade og gagn det konkrete fotografiet kan utvirke, knyttet til dets såkalte «mektighet». Dataspilling bør skje som oppøving i å tåle seier og nederlag, for å nære fantasien, og samtidig snakke med barna om hva som er tilrådelig i spill og virkelighet for å tematisere tilbakeholdenhet der det er aktuelt. Bruk av Internett må ledsages av alderstilpassede digitale ferdigheter for å beskytte seg mot ulike risikoer, samtidig som risikosituasjoner som spontant måtte oppstå bør brukes konstruktivt av barnehagepersonalet til å opparbeide resiliens hos barna i forhold til et møte med uønsket innhold på Internett.

 

Som program må den dannelse som skjer gjennom grensesnittet i digitale medier verken overses, benektes eller flyktes fra, men tas med i en helhetlig forståelse av hva dannelse er og hvordan det skjer. Tilbakeholdenhet er et viktig karaktertrekk som må understøttes og pleies også ved bruk av digitale verktøy. Personen på den andre siden av grensesnittet må ikke invaderes eller krenkes. Digitale verktøy må brukes i balansen mellom overdrivelse og underdrivelse. Denne balansen kan søkes i en konkretisering i hva digitalt mot er i ulike situasjoner, og i balansen mellom risiko og mulighet, frihet og kontroll. Endelig må personalet som arbeider med barn selv ha en digital etisk dannelse. Det kan skje gjennom videreutdanning av personalet og at praktisk digital etisk dannelse blir en obligatorisk del av utdanningen av barnehagelærere.